Mer av april, i mai!

Selv om det fortsatt ser ut som april utenfor dørene her i Lierne, kan jeg nok ikke skylde på det når jeg omsider får lagt ut noen flere bilder fra fjellrypeturen. Har bare fortsatt ikke internett på Hitra..Så her kommer enda to fjellrypebilder i tillegg til to bilder av noen fotogene røyer.

Endelig en bærflekk!

Fjellryper i kjent positur - i lynraske svev rundt fjellknausen, for så å bli borte..

Ei flott røy i vårsola

Menneske og natur møtes..

Ha ei flott helg folkens!

Fjellrypespill

Har nå vært uten internett på leiligheten i 3 mnd og er fortsatt det, så da blir det lite aktivitet her inne. Men, i helgen er jeg hjemme i Lierne og i dag fikk jeg fotoopplevelsen jeg har drømt om lenge! I dag hadde vi en fantastisk dag på fjellet, som bød på strålende sol, godt isfiske og sist men ikke minst store flokker av spillende fjellryper. Med kamera rundt halsen snek jeg meg opp fjellsiden og fikk opp til flere gode fotomuligheter. En av steggene lot meg komme helt inn på 10 meter, noe som ga meg de beste bildene jeg hittil har fått av ryper. Et slikt liv av spillende fjellryper er en opplevelse!
Her er noen av bildene, det kommer flere:)

En fotogen fjellrypestegg

Fjellets fugl!

Fjellrypehøner på vandring i vårsola

Et vakkert fjellrypepar

Hitrarådyr

Rådyrene får du ofte bilder av i hagen din eller på åkeren, men de er jaggu ikke enkel å komme seg innpå på tur eller jakt. Tidligere i vinter gikk vi oss på disse nydelige eksemplarene på tur, takket være Yussis uvurderlige luktesans. Var storfornøyd da jeg klarte å få til noen gode bilder av dem i skogen:)

God helg!:)

Kilimanjaro 2012 - All the way to the top!

Endelig er jeg på nett igjen og kan fortelle om min fantastiske reise til toppen av Kilimanjaro i januar. Den 3. januar reiste jeg, Inga, Astrid og Kristian fra Norge. Endelig var dagen her, som vi hadde ventet på så lenge. Jeg hadde drømt om å gå på Kilimanjaro i mange år, og spesielt etter jeg var i Tanzania i 2008 og betraktet fjellmassivet nedenifra hadde jeg vært fast bestemt på å en gang komme meg til toppen. Nå skulle vi altså gjøre det. Vi skulle bruke 7 dager på å bestige Kilimanjaro, Afrikas tak, verdens høyeste frittstående fjell! Følelsen av å endelig være på tur var helt fantastisk og det var en motivert og spent gjeng som møttes på Gardemoen. Etter en lang reise, landet vi på Kilimanjaro airport på formiddagen 4. januar. Vi ble hentet på flyplassen av Zara adventures og kjørte til hotellet i byen Moshi. «Moshi» betyr for øvrig «røyk», siden den ligger ved foten av den gamle vulkanen Kilimanjaro. Resten av dagen på hotellet gikk med til forberedelser, pakking og briefing før morgendagens turstart.

Spente jenter før turstart.

Bildet under viser utsikten fra hotellet, mot toppen av "Kili".

Etter en ubeskrivelig varm natt og noen timers søvn var første dag av fjellturen et faktum. Vi sto tidlig opp, fikk oss en god frokost og kjørte buss til Machame gate, som var stedet vi skulle begynne å gå fra. Vi skulle altså gå Machame ruten, som var kjent for å være en av de tøffeste rutene, men også den vakreste med tanke på landskapet. Dette var en av inngangene til Kilimanjaro nasjonalpark. På gaten fikk vi fylt opp camelbackene, gjort de siste forberedelsene og vi møtte guidene våre, Joseph og Victor. De var guidene våre i tillegg til et annet norskt par, som skulle gå sammen med oss. Vi begynte å gå ca. kl 11 og gikk i 5 ½ time. Etappen var 12 km i frodig skog, fra 1800 moh til 2900 moh. Vi gikk sakte, selv om vi ikke merket noe av høyden denne dagen. Målet var Machame Hut, som var en fin camp akkurat i grensen mellom regnskog og moorland.

Tatt fra bussen i Moshi, på tur mot Machame gate.

En supermotivert gjeng ved turstart.

Fin sti gjennom regnskogen på dag 1.

Fremme ved Machame hut.

Dag 2 gikk vi fra Machame Hut til Shira Camp. Etappen var på 7 km, fra 2900 moh til 3850 moh. Dette var en steinete og bratt etappe, som svingte seg opp gjennom moorland – et veldig spesielt landskap med lavastein, store lyngbusker, masse lav og den spesielle planten Senecio Kilimanjari som kun vokste her.  Det høyeste punktet var på 3900 moh og vi kunne i dag kjenne at luften var mye tynnere og at det var tungt og puste hvis vi gikk for fort. Likevel var formen og humøret på topp og vi storkoste oss på tur! Shira Camp lå nydelig til på en slette med utsikt mot toppen og utover Kilimanjaros enorme skjørt.

 

Første glimt av toppmassivet på dag 2.

Ankomst Shira camp.

Dag 3 var en lang dag med en etappe på nesten 15 km, fra 3850 moh til 4600 moh og ned igjen til 3950 moh. Nå hadde vi kommet så høyt at det nesten ikke var vegetasjon, så store deler av etappen gikk i lavastein, med utsikt mot den snøkledde toppen. Denne natten hadde jeg nesten ikke sovet i det hele tatt, pga. mageknipe og vondt i kroppen. Jeg trodde jeg hadde spist noe rart, og brydde meg ikke så mye om det. Etter hvert som vi gikk ble det verre og verre. Kroppen veide ett tonn, hodet enda mer og magen var et vrak. Først da vi hadde gått halve dagen og Joseph kunne fortelle meg at det var høydesyken jeg hadde fått merke, skjønte jeg det. Det var egentlig en lettelse at jeg ikke hadde blitt matforgiftet, men samtidig var det jo litt kjipt å kjenne høyden allerede.  Han forsikret meg om at de fleste kjente høyden denne dagen og at det ikke ville bli verre på toppen enn på dagens etappe. Vi fikk presset ned en god lunsj ved Lava Tower, turens hittil høyeste punkt, og begynte nedstigningen til Baranco camp. Etterhvert som vi gikk nedover ble formen også bedre, noe som beviste at det var høydesyke jeg hadde fått.

Lava Tower fra tre ulike vinkler, et fascinerende tårn av lavastein ved foten av toppmassivet.

Planten "Senecio Kilimanjari", som kun vokser her.

Ankomst Baranco camp dag 3.

Campen vår ved foten av den beryktede Baranco wall, frokostveggen.

Dag 4 våknet jeg i kjempeform og var klar for det som skulle være "hviledagen" vår. Vi startet med å klatre den beryktede frokostveggen, 300 høydemeter rett opp, som viste seg å være mye lettere enn det så ut til. Etter å ha gått i meget sakte gange i mange dager var det godt å klatre litt og bruke kroppen på en annen måte. Vi gikk i kun 3 timer denne dagen, til Karanga camp på 4100 moh. Campen lå fint til mellom steinene og vi kunne så vidt skimte byen Moshi langt der nede. Resten av dagen brukte vi til å gå en liten tur oppover for aklimatisering og hvile før den store morgendagen.

Klatring i Baranco wall

Meg og Joseph. Btw - solkrem var et enormt must!

På toppen av Baranco wall

Karanga camp!

Dag 5 våknet både jeg og Inga forkjølet - litt kjipt, men ikke noe problem. Dette var starten på den store dagen! Vi gikk først 2-3 timer fra Karanga til Barafu camp. Barafu var den øverste campen, den siste før toppen. "Høydehodepinen" meldte sin ankomst like før Barafu, som lå på 4600 moh. Campen lå på et steinete og bratt platå med stup på den ene siden. Her var det best å gjør seg kjent før mørket kom sigende. Vi hvilte en kort stund her, før vi gikk videre opp til 4900 moh for å aklimatisere oss til toppnatta. Hodet verket kraftig, men det ga seg litt da vi gikk nedover igjen. Vel tilbake i campen fikk vi i oss litt mat, planla toppetappen, fant fram det vi trengte og prøvde å få oss noen timer på puta før "the summit".

Karanga - nesebeskyttelse måtte til i den ekstremt sterke sola.

Utsikt mot Mt. Meru, dag 5.

På tur opp mot Barafu.

Barafu camp.

Etter så vidt 2 timer søvn sto vi opp ca. kl. 23. Det blåste kraftig ute, så matteltet vårt hadde blåst ned. Vi fikk derfor komme inn til teamet vårt der kokken serverte oss suppe og kjeks. 00.30 begynte vi å gå mot toppen, i et fantastisk måneskinn som lagde dagslys (heldige som vi var hadde vi fullmåne på toppnatta). Vi hadde pakket oss inn i ull og dun, med kamera, mengder av vann og sjokolade i sekken. Formen var fin, helt til vi kom opp til 5000 moh. Da var det som å skru på en bryter og høydesyken kom for fullt. Det kjentes rett og slett ut som å ha influensa, omgangssyken og alt på en dag. Men, humøret var fortsatt på topp og opp skulle vi uansett! For min del måtte det bli ved hjelp av 99% psyke! De 6 timene vi brukte fra campen og opp til Stella Point var tunge, men jeg husker det mest som en slags zumbietilstand, der vi bare gikk og ikke tenkte. Det var bratt, men helt fantastisk nydelig med snø/isbreer og måneskinn. Guidene våre pushet oss og passet godt på - all ære til dem. Det ble ikke tatt et eneste bilde på turen opp til Stella point, og derfra var det Joseph som tok kameraet mitt, noe som sier litt om hvilken tilstand jeg var i..Vi kom til Stella Point, 5739 moh, ved soloppgang. Himmelen var helt rød og den vakre utsikten fylte meg meg ny energi.

Stella Point

En nydelig soloppgang møtte oss ved Stella Point.

Det aller siste stykket fra Stella Point til toppunktet Uhuru Peak kjentes ut som det aller lengste. Astrid var i fin form og kom til toppen først. Kristian var dårlig, men syntes det var bedre å gå fort og kom dit som nr. 2. Jeg og Inga sjanglet sammen den siste biten, brukte lang tid, men kom til Uhuru Peak kl. 07.05. Følelsen av å ha klart det var bare helt ubeskrivelig! Nå sto vi der samlet alle fire, vi hadde klart det! Det var et rørende øyeblikk, som vi nøt ei lita stund før vi tok toppbildet og måtte begynne nedstigningen igjen for å ikke bli dårligere.

På tur fra Stella Point til Uhuru Peak.

Et illustrasjonsbilde av høydesyke!

Endelig ser vi toppen!

På tur over skyene.

Enorme isbreer pyntet Afrikas tak.

Glade og slitne jenter på toppen av Kilimanjaro!

Målet - toppen av Kilimanjaro, Afrikas tak, 5895 moh!

Nydelig utsikt fra toppen!

Nede ved Barafu igjen, etter 6 1/2 time opp og 2 timer ned. Her hvilte vi en times tid og spiste litt, før vi fortsatte turen ned til Mweka camp på 3100 moh. Altså en lang, men fantastisk dag. Etter 7 km opp til 5895 moh etterfulgt av 23 km og nesten 3000 høydemeter ned var det godt å finne soveposen igjen i den frodige skogen på Mweka camp.  

Mweka camp

Astrid og Kristian på turens siste camp. Strålende fornøyd! 

Hele teamet samlet ved Mweka. Takk til denne flotte gjengen av bærere, kokker og guider!

Impatiens Kilimanjaro, en annen plante som kun vokser her.

Dag 7 våknet vi uthvilte på Mweka, klare til å gå den siste etappen ned i gjen til Mweka gate 1980 moh. Det var nesten litt vemodig å tenke på at turen var slutt, men etter 7 dager uten dusj skulle det også bli litt godt å komme tilbake til hotellet. Vi kjørte tilbake til Moshi sammen med teamet vårt, som sang Kilimanjarosangen og lagde god stemning helt til turens slutt:)

De siste vemodige metrene ned til Mweka gate.

Vel tilbake på hotellet feiret vi med Kilimanjaro-øl og fikk sertifikat som bevis på toppstøtet. Vi kunne vel ikke annet enn å konkludere med at turen var en storsuksess og at vi var en fantastisk gjeng på tur!:)

Tusen takk for turen, Inga, Astrid og Kristian!